Det er 17 år siden det første arrangementet gikk av stabelen på Hamar. Siden den gang har det åpnet dører i gymsaler og kulturhus i bygd og by. Dette er historien om Hallovenn – landets mest inkluderende tenåring.
– Det er ganske kjipt å sitte og høre andre planlegge fest når du selv ikke får være med. Jeg hadde ikke mange venner og ble ikke invitert med på så mye. Hadde vi hatt Hallovenn da jeg var liten, ville jeg i alle fall hatt et sted å være, sier Karin Hagen fra Bø i Telemark. Hun har tidligere vært åpen i medier om at hun slet med mobbing og utestenging da hun var ung.
Nå er 39-åringen inne i sitt andre år som leder av det lokale Hallovenn-styret i Bø. Hun er langt fra den eneste frivillige når dørene åpner 31. oktober. Bø er langt fra det eneste stedet hvor døren er høy og porten vid. Siden oppstarten i 2007 har Hallovenn gått som en inkluderingsepidemi over hele landet, kun stanset et par år grunnet pandemi. Men nå er arrangementet for lengst oppe og går igjen.
Frivillige og snop
Bare i Bø er det ventet mellom 700-800 kostymerte barn og unge på Gullbring kulturhus på allehelgensaften, de fleste med foreldrene halsende etter. Alt fra håndballhall og klatrevegg til bøtter og kott tas i bruk for å skape varierte opplevelser for de små.
For å gjøre det fullkomment trengs det 150 frivillige – og ikke minst et halvt tonn med godteri.
– Det er inkluderende for de som deltar frivillig også. På fotball- og håndballdugnader møter du stort sett de samme foreldrene, men her blir vi kjent med mange nye. Det er en veldig mangfoldig dugnadsgruppe, sier Karin Hagen som blant annet drar veksel på FAU-medlemmer fra barneskolene under arrangementet.
Fra død og fordervelse til inkludering
Bø er ikke alene om å ha en mangfoldig foreldregruppe som lager fest og moro for barn. Det har for lengst blitt for mye å holde styr på for Hallovenn-gründer Svein-Robert Solberg. Arrangementets nettsted er ikke lenger oppdatert, og initiativtakeren har for lengst kuttet navlestrengen. Inkluderingsfesten er fritt vilt og sprer seg videre alene.
– I 2014 var det rundt 100 arrangementer over hele landet. Jeg regner med at det er flere nå, opplyser Solberg til FUG.
Ideen fikk han etter å ha tilbrakt et år i Canada i 1990. Der opplevde han Halloween som en mangfoldig feiring, med morsomme og kreative utkledninger. Da kostebinderiet omsider kom til hjemlandet følte han at noe var galt.
– Da Halloween etter hvert kom til Norge, ble den ganske ensidig, preget av skrekk og gru, død og fordervelse. Trick or treat, eller knask eller knep, ble ofte utført på en negativ måte, og mange opplevde hærverk på huset sitt hvis de ikke ga godteri. Det var da ideen om å lage et norsk alternativ til Halloween kom opp, fortsetter Solberg.
Grøssefri sone
Ideen om å starte opp et positivt karneval innenfor trygge rammer fikk raskt bein å gå på. Barn skulle ha det gøy sammen, uten å risikere å bli skremt av fæle masker, skrekk og gru.
– Vi ønsket å lage en grøssefri sone – et sted hvor alle kunne være venner og ha det gøy sammen.
Under det som trolig er menneskehetens mest brukte motto, «det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem», gikk det første arrangementet av stabelen på Hamar i 2007. En egen nettside ble etablert med tips, triks og bistand til andre som ville arrangere fest under Hallovenn-parolen. Etter bare noen få år var så godt som hele landet invitert på et Hallovenn-party.
– Det er vondt for de som ikke får lov til å bli med de andre i klassen å gå Halloween. På Hallovenn er alle velkommen, sier Solberg.
Viktigheten av frivillig bidrag
I Bø ble Hallovenn første gang arrangert i 2009. Nå har arrangementet rukket å bli tenåring, men er stadig like åpent for alle.
– I tillegg til at det er inkluderende for alle, så tenker jeg at det er viktig på på flere måter. Det får foreldre til å skjønne viktigheten av å bidra frivillig. Det er snakk om å stå på en stasjon med en aktivitet i to og en halv time. Det er en relativt liten jobb som barna våre får mye igjen for.
Karin Hagen sier at hun og resten av styret i Bø har mer kontroll i år enn i fjor. Nå oppfordrer hun også de litt eldre barna til å ta turen.
– Det er når man blir litt eldre at man føler på ekskluderingen. Jeg har sagt til de jeg har snakket med at de får mer godteri hos oss enn du får om du banker på dører. Vi har også hatt en kampanje for å verve frivillige, og da kom det faktisk flere unge og skrev seg på lista, avslutter Hagen.
