Inkludering starter med blikket vårt – og med hvilke rammer vi skaper rundt barn. I sin fagartikkel til Barnehagedagen 2026 utforsker Karianne Franck hva som skjer når vi beveger oss bort fra et mangelsyn og over mot mulighetene som åpnes i møtet mellom barn og miljø.
Et stille ønske om å være med kan si mye om hvordan vi tenker inkludering.
«Jeg vil også være med», sier hun, nesten uhørlig. De andre barna hører det ikke, eller kanskje de ikke forstår hvordan hun prøver å si det. I slike øyeblikk er det lett å tenke at barnet må øve mer, lære mer, mestre mer. Men hva skjer hvis vi snur blikket — og spør hva fellesskapet trenger for å åpne seg?
Inkludering handler ikke om å gjøre barn klare for fellesskapet, men om å gjøre fellesskapet klart for barna. Som barnehageforsker med fokus på barn som får ekstra støtte eller spesialpedagogisk hjelp, har jeg ofte møtt utsagn som: «Han mangler selvregulering», «Hun strever sosialt», «Hun har mangelfullt verbalt språk». Innen det spesialpedagogiske feltet har et mangelsyn lenge hatt stor plass, til tross for at barnehagen bygger på en anerkjennende forståelse av barn som kompetente subjekter.
Blikk som åpner eller begrenser
Så hva skjer når vi begynner å beskrive barn gjennom det de ikke får til? Hva gjør det med blikket vårt – og med fellesskapet?
I barnehagen møter barn et mylder av koder, rytmer og forventninger. Noen finner seg raskt til rette. Andre trenger mer tid. Barnehagens vante struktur, organisering og fysiske miljø passer godt for mange barn, mens andre trenger nye løsninger, tilrettelegging og tilpasninger. For barn er ulike. De har ulike forutsetninger, ulike måter å uttrykke seg på, ulike erfaringer og ulike kropper.
I enkelte perioder kan barn oppleve utfordringer i møte med barnehagehverdagen, og da vil det være behov for ekstra støtte og tilrettelegging – noen ganger også spesialpedagogisk hjelp – i kortere eller lengre perioder for at de skal kunne delta, trives og utvikle seg i fellesskapet. Når slike behov oppstår, er det en fare for at barns antatte mangler blir sett som årsaken til utfordringene. Da blir veien kort til å tenke at løsningen ligger i at barnet må øve, trene og opparbeide seg bestemte ferdigheter, kanskje til og med utenfor fellesskapet.
Rammeplanens arbeidsmåter bygger på progresjon og mestring: at barn skal få oppleve å lykkes, strekke seg og få nye erfaringer. Det krever inngående kunnskap om hva et barn mestrer, hvilke styrker de har, og hvilke muligheter som ligger i miljøet rundt dem. Men når barn først og fremst beskrives gjennom mangler og vansker, er det en risiko for at fokus glir bort fra mestring – og over på det som ikke fungerer.
Utfordringer i møte mellom barn og miljø
Så hva hvis vi heller tenker at barns utfordringer oppstår i møtet mellom barn og miljø? Da er kanskje veien kortere til å tenke at det ikke kun er barnet som må tilpasse seg, men barnehagens ansvar å finne nye løsninger og tilpasninger i hverdagen. Det kan være alt fra organisering av aktiviteter, rutiner og det fysiske miljøet, til å arbeide med barnegruppas dynamikk. Barnehagen skal jo være et fellesskap hvor alle hører til, akkurat som de er. Barn må ikke inneha visse kompetanser eller ferdigheter for å være del av fellesskapet. Barn må ikke først lære å leke på en viss måte før de kan delta i lekfellesskapet, eller først lære seg verbalt språk før de blir hørt og lyttet til. Barnehagens styrke ligger nettopp i å være en arena hvor alle barn får leke, lære og utvikle seg samtidig som de er del av barnehagens fellesskap.
Noen barn vil trekke seg unna eller velge bort fellesskapet. Det kan skape dilemmaer for barnehagens ansatte, som må balansere mellom å lytte til barns ønsker og intensjonen om å skape sosiale fellesskap. Men hva er det barnet egentlig velger bort? Er det fellesskapet i seg selv – eller et fellesskap som ikke rommer dem slik de er? Kanskje har barnet hatt få muligheter til å vise sine styrker i gruppa. Kanskje oppleves leken som uoversiktlig og vanskelig å mestre. Kanskje har barnet erfart avvisning i møte med andre barn. Da er det ikke vanskelig å forstå at barnet søker ro, forutsigbarhet eller nærhet til voksne.
Et fellesskap i bevegelse
Inkludering handler om at barnehagen klarer å endre seg i takt med barna de møter og har ansvar for. Det betyr å se de barna som faktisk er på gruppa akkurat nå, og ha inngående kjennskap til både gruppas dynamikk og enkeltbarns behov – hva som trengs av støtte og tilrettelegging for at akkurat «Per» eller «Kari» skal trives og delta i fellesskapet.
Å skape en inkluderende barnehagehverdag er ikke noe man oppnår én gang for alle, men et kontinuerlig arbeid. Det krever kompetanse, og en vilje til å tenke nytt når barnegruppa endrer seg og behovene skifter. Det innebærer å utfordre rigide tankesett om «slik har vi alltid gjort det». Kanskje trenger vi faste plasser under måltidet dette året, en dagsplan i garderoben, nye måter å gjennomføre overganger på, eller tegn-til-tale for hele avdelingen. Inkludering betyr nettopp dette: å endre og tilpasse barnehagens ordinære praksiser og organisering slik at de rommer barnas ulikheter.
Inkludering som startpunkt
Å skape et inkluderende fellesskap omtales ofte som et mål – noe vi stadig må jobbe mot, justere og utvikle. Det gir retning, og det minner oss om at inkludering er et arbeid som aldri blir ferdig. Samtidig kan vi forstå inkludering som et utgangspunkt. Et startpunkt som ligger i måten vi ser på barn, og i hvilke verdier vi bærer med oss inn i hverdagen. For vi kan ikke jobbe mot inkludering hvis vi ikke starter med en grunnleggende holdning om at alle barn hører til. Et inkluderende startpunkt betyr at vi verdsetter ulikhetene mellom barn, og at vi ser dem som en naturlig og nødvendig del av fellesskapet – ikke som noe som må korrigeres før de kan delta. Når vi starter med å tenke at alle barn hører til, endrer vi ikke bare praksis – vi endrer fellesskapet.
Du møter Karianne Franck i kveldsseminar for Barnehagedagen. Meld deg på her
Om forfatteren
Karianne Franck er professor i spesialpedagogikk ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning, hvor hun også er studieprogramleder for master i spesialpedagogikk. Hun har publisert vitenskapelige artikler i et bredt utvalg av nasjonale og internasjonale tidsskrifter og antologier med fokus på inkludering og fellesskap. Hennes forskningsfelt omfatter blant annet spesialpedagogikk i tidlig barndom, inkludering, normalitetsforståelser og avvikskonstruksjoner, sakkyndig vurdering av barnehagebarn samt barn i gråsonen for spesialpedagogisk hjelp. Franck innehar også rollen som seksjonsredaktør i Nordisk tidsskrift for pedagogikk & kritikk.
